Hva vi trodde manglet, og hva vi fant

Det som skjer når noen blir savnet

I Lødingen i juli 2026 dro en mann fra hytta for å gå tur, og kom ikke tilbake. I løpet av et døgn var 140 personer involvert: 60 fra Røde Kors, resten fra politiet, brannvesenet, Forsvaret, Sivilforsvaret og andre frivillige organisasjoner — og sivile, ført opp som egen deltakerkategori. Han ble funnet i god behold. Hovedredningssentralen registrerte 1 454 hendelser i kategorien søk etter savnet person i 2024. Hvor representativ en aksjon med 140 deltakere er, sier kildene ingenting om.

I Fremovers oppslag sto det at politiet ba om hjelp fra publikum. Oppfordringen var å ringe 02800 hvis man hadde sett ham. Det finnes altså en etablert kanal for å bidra med informasjon. For selve letingen finnes ingen tilsvarende, og i en slik situasjon kan turfølge, familie eller lokalkjente velge å gå ut på egen hånd.

Riksadvokatens savnetretningslinje forutsetter at melderen allerede har lett, og pålegger meldingsmottaket å få fram hva som er gjort. Det melderen forteller, registreres uten et format for hvor det er lett eller hvor godt. Retningslinjen unntar riktignok søksarbeidet fra virkeområdet sitt, så fraværet av en innsatskanal der beviser mindre enn det kan se ut til. Hvordan annen selvinitiert innsats eventuelt registreres, viser kildene ikke.

Doktrinen har allerede svart

Hovedredningssentralens veileder for søk etter savnet person på land deler dem som leter uten organisasjon i to. Den ene gruppa kaller veilederen «turfølge, familie, lokale fjellfolk», og disse kan gis konkrete oppdrag, som å ta seg inn til en hytte eller et fiskevann. Når befolkningen mobiliserer spontant, bør redningstjenesten derimot begrense seg til å gi råd til dem som organiserer søket. Uansett gruppe avgjør politiet hvem som kan delta.

Vi hadde behandlet dette som prosjektets viktigste ubesvarte spørsmål: skyldtes den manglende kanalen at ingen hadde laget verktøyet, eller var fraværet et faglig valg? Svaret finnes, og det er delt etter hvem og hvor mange. For det nære nettverket er det mer imøtekommende enn vi ventet. For tanken om en mobiliseringskanal rettet mot allmennheten er det verre. Vi kan ikke lenger si at vi fyller et tomrom, og spørsmålet vårt er blitt smalere: doktrinen tillater allerede en kontrollert bruk, så kan et verktøy redusere koordineringsarbeidet per deltaker nok til at den bruken faktisk skjer?

Aksjonsstøtten finnes allerede

Hovedredningssentralen eier Felles aksjonsstøtte (FAKS), BarentsWatch har utviklet den, og alle tolv politidistrikt har brukt den siden april 2025. HRS varsler at revisjonen av planverket i 2026 skal innarbeide bruk av den.

Vi trodde dette nivået manglet. Det gjør det ikke, og vi bør slutte å beskrive koordinering av selve søket som et hull. FAKS dekker det for de organiserte aktørene, og tilgangen går gjennom organisasjonene. Om den støtter arbeid uten mobildekning, om den har en mobilklient, og om den kan ta imot data utenfra, vet vi ikke. De svarene avgjør hvor mye et eget verktøy eventuelt ville overlappe, og prosjektet må hente dem hos HRS eller BarentsWatch framfor å gjette.

Forskningen og doktrinen trekker hver sin vei

Vi skrev at faglitteraturen gjennomgående ser spontane frivillige som et problem å begrense. Om doktrinen stemmer det. Om forskningen gjør det ikke. En gjennomgang av rundt 120 dokumenter fra 2017 anbefaler det motsatte, og ber praktikere se spontane frivillige som en ressurs for lokalsamfunnet. At forfatterne mener praktikere bør endre syn, sier likevel ingenting om hvor utbredt det gamle synet er; det måler studien ikke.

Her hører et forbehold med som gjelder store deler av grunnlaget vårt. Mesteparten av denne litteraturen handler om naturkatastrofer og storulykker i andre land, ikke om savnede enkeltpersoner i norsk terreng. Bare den nederlandske forskningen treffer scenarioet direkte, og norsk forskning på spontane letere har vi ikke funnet.

Hullet vi ikke fant noen som fyller

Én påstand står igjen, og den er den best belagte vi har. Vi har ikke funnet noen dokumentert, landsdekkende norsk måte å registrere og nå selvinitierte letere systematisk på.

Nederlandsk politiforskning handler om nettopp dette. Politiet står overfor borgere som leter, men mangler både et formelt grunnlag for samarbeid og rettslige virkemidler til å sette begrensninger. I Anne Faber-saken i 2017 visste ikke politiet hvem som lette, eller hvor. De norske kildene peker samme vei: dokumentasjonen føres i lukkede politisystemer, og Riksadvokatens retningslinje beskriver ingen mekanisme for å ta imot logg utenfra.

Konsekvensen er praktisk. Politiet kan ikke si «personen er funnet, dra hjem» til folk de ikke vet hvem er, og de kan ikke spørre den som gikk gjennom lia mellom åtte og ti om hun la merke til noe, selv om hun er et vitne.

Slik innsats er ikke verdiløs. I Anne Faber-saken fant et familiesøkelag jakka til den savnede, og DNA-sporet identifiserte gjerningspersonen.

Håndbok for redningstjenesten definerer uorganiserte frivillige som dem som spontant bistår under ledelse og koordinering av redningstjenesten, og Justis- og beredskapsdepartementet har tegnet yrkesskadeforsikring for dem. Ordlyden tilsier at den som leter på eget initiativ står utenfor. Vi har ikke lest forsikringsavtalen, og vi vet ikke hvem som avgjør om noen var under ledelse og koordinering. En kontaktkanal kan gjøre det mulig å ta folk inn i ordnede former, men den gjør det ikke av seg selv.

Det som taler mot

Den eneste evalueringen vi har funnet av noe som ligner, ga negative resultater. Nederlandske politiforskere bygde en app for borgere som leter etter savnede, og prøvde den i et kvalitativt feltforsøk med en simulert savnetsak, sju søk og 33 deltakere. Deltakerne overså til tider spor eller gikk over dem, og én gikk rett i en dør fordi han var opptatt av skjermen. Observatørene vurderte at gruppene uten app brukte mer av tiden på selve søket, men tid ble aldri målt. Forsøket var lite, og forfatterne hadde laget appen selv. Skjermtid i felt koster likevel noe, og det er en beskrankning vi må designe rundt.

Samme forskergruppe peker på en kostnad ved en meldingstype vi hadde tenkt oss: å opplyse at et område er stengt, gir indirekte områdeinformasjon til publikum og presse. Vår vurdering er at en ren beskjed om at personen er funnet røper mindre, men det er vår vurdering og ikke et funn.

Adopsjonstallene er heller ikke oppmuntrende. I et tysk utvalg fra 2017 hadde 16 prosent noen gang lastet ned en krise-app, mens 60 prosent sa de ville gjort det. I et annet fra 2019 var 13 prosent klare til å bruke en, og 68 prosent mente det burde finnes én app framfor flere. Ingen av studiene målte om folk installerer noe mens en aksjon pågår, og vi har ingen løsning på det.

Vårt eget grunnlag har dessuten overvekt av positive funn. I verifiseringen måtte vi stryke nesten alle påstandene som skulle underbygge kostnadssiden empirisk, mest fordi kildene lå bak betalingsmur. Det er et hull i søket vårt, ikke belegg for at kostnadene er små.

Personvernet, og kollisjonene vi ikke har løst

Vi har villet samle minst mulig ett sted. Tanken er at loggen blir liggende på telefonen til den som gikk, til vedkommende bestemmer noe annet, og at meldinger om område og tidsrom sammenlignes lokalt på enheten. En server uten dataene kan heller ikke utlevere dem.

Veilederen understreker samtidig at det er viktig å sikre og lagre alle GPS-sporlogger og informasjon om hvem som har søkt hvor, fordi det kan ligge et straffbart forhold bak en forsvinning. Et anonymt bidrag oppfyller ikke det behovet. Å være kontaktbar er i beste fall halvveis, siden behovet er formulert som identitet.

Vi har ingen løsning. Anonymitet er trolig det billigste å si ja til, men om et krav om identitet ville stoppet folk fra å dele, har vi ikke undersøkt. Vi lar målkonflikten stå åpen framfor å late som om den er avklart, og spørsmålet om hvor mye et spor må generaliseres før «anonym» er et ærlig ord, står fortsatt ubesvart.

Det ligger et hinder til, og det er mer grunnleggende. Opplysningen om at en savnet person har demens er en helseopplysning. Personvernforordningen artikkel 9 forbyr å behandle slike opplysninger med mindre et av unntakene slår inn, og behandlingsgrunnlag etter artikkel 6 må finnes i tillegg. Unntaket for helsetjeneste krever fagperson med taushetsplikt, og unntaket for vitale interesser gjelder bare når den registrerte selv ikke kan samtykke. En pårørende som oppretter en aksjon og skriver inn hvorfor det haster, treffer altså et regelverk vi ikke har avklart. Den behandlingsansvarlige må dessuten gjennomføre en personvernkonsekvensvurdering før behandlingen starter, ikke før reell bruk, slik vi først skrev.

Politiet leder aksjonene

De lokale redningssentralene, ledet av politimesteren, leder og koordinerer normalt landredningsaksjoner, og Hovedredningssentralen kan overta. Den som bygger noe her, må forholde seg til det. I juni 2022 forbød Politidirektoratet nasjonalt bruken av SARTOPO, et kartverktøy fra en tredjepart. Vi vet ikke hva forbudet bygde på, men det viser at et slikt vedtak er innenfor rekkevidde.

Fra myndighetene kommer det samtidig noe som peker andre veien. I HRS' evaluering av leteaksjonen på Lindesnes i 2023 beskrev flere av deltakerne uorganiserte frivillige som en god og nyttig ressurs. Evalueringen slår fast som formelt læringspunkt at planverket ikke beskriver hvordan man skal forholde seg systematisk til slike mannskaper, og etterlyser rammer, minimumskrav og avklarte ansvarsforhold i planverket. Det er doktrine som etterlyses, ikke en app. At vi skulle være svaret, er vår egen slutning; kilden sier det ikke.

Hva vi ser etter

Vi ser etter innvendinger fra folk med grunnlag for å komme med dem: noen som har ledet en aksjon der uorganiserte møtte opp, noen som vet hva FAKS faktisk kan, en jurist på ansvar og personvern, noen som har stått på pårørendesiden, og noen som kjenner nederlandsk praksis.

Rettelsene over kom fram fordi vi lette etter motargumenter mot oss selv. Vi regner med at flere feil og motforestillinger gjenstår, og vil helst høre dem mens det ennå er billig å endre mening. Får vi et faglig begrunnet nei fra HRS eller et politidistrikt på spørsmålet om kanalen bør finnes, legger vi konseptet bort.